SKOG og KLIMA

Gjeninnfør et troverdig skogoppsyn

Av Knut Dæhlen

 

Vårt nordiske skogbruk er langsiktig ressursforvaltning med et perspektiv fra 50 til langt over 100 år. Vi forvalter denne skogen på vegne av våre etterkommere. Skogen er en fornybar ressurs, som her i landet er grunnlaget for en nasjonal verdiskapning på mellom 30 og 40 milliarder per år, avhengig av hvor langt en går utover i verdiskapningskjeden.

 

På grunn av investeringene i siste halvdel av 1900-tallet binder de norske skogene i dag netto mer enn 30 millioner tonn CO2 per år – over halvparten av de menneskeskapte klimagassutslippene i Norge. I en langsiktig og dynamisk modell er den biomassen som tas ut og substituerer fossil energi eller fossilt baserte produkter en gevinst i forhold til CO2-balansen. Dette representerer en reduksjon av minst samme størrelsesorden som dagens CO2-fangst i voksende skog.

 

Den klimautviklingen som allerede er et faktum, med høyere temperatur og økende nedbør, øker skogpotensialet slik at både verdiskapningen ved uttak av trevirke og samfunnsverdien i forhold til reduksjon av drivhuseffekten vil øke. Forutsetningen er at vi sørger for å opprettholde eller øke biomassen av skog med effektive foryngelsestiltak.

 

Planting av skog er et meget kostnadseffektivt tiltak. Kostnadene for den planlagte CO2-fangsten ved deponering av CO2 tilbake i geologiske formasjoner kan dreie seg om ca 1000 kroner per tonn. Det vil si 30 milliarder kroner for å binde det samme mengden som dagens skogbruk fanger opp. CO2- bindingen gjennom godt skogbruk og økt bruk av trevirke som alternativ til fossil energi og fossilt baserte produkter ligger godt under 100 kroner per tonn. Mens CO2-rensing i forbindelse med kraftverk og deponering tilbake i geologiske strukturer bare kan omfatte store punktutslipp, vil CO2-fangst ved hjelp av skog kunne absorbere CO2 fra alle former for utslipp til atmosfæren. I forhold til en markedspris for kjøp av klimakvoter fra utlandet på 200 kroner per tonn CO2 gir slik satsing på skog en nasjonal gevinst på minst seks milliarder per år. Prisen for kjøp av klimakvoter fra utlandet vil variere og sannsynligvis øke betydelig. Det er også et press for at de enkelte nasjoner mest mulig skal redusere sine netto klimagassutslipp innenfor eget territorium. Samtidig representerer skogsatsing i seg selv en lønnsom verdiskapning. For enkelte som ikke tror på klimaforskningens konklusjoner, er satsingen på skog samfunnsøkonomisk lønnsomt også uten klimaverdien.

 

På 1700- og 1800-tallet var skogbruket en grunnleggende ressurs for å skaffe eksportinntekter og kapital til utbygging av det norske samfunnet. Baksiden av medaljen var at skogkapitalen ble sterkt redusert. Det norske Skogselskap, som ble stiftet i 1898, og fylkeskogselskapene, som ble etablert rundt århundreskiftet, har spilt en viktig rolle for å bygge opp igjen skogressursene i landet. Dette skjedde i nært samarbeid med Landbruksdepartementet, fylkene, kommunene og ikke minst interesserte og ansvarsbevisste skogeiere, som var pådrivere for ”skogsaken” i lokalsamfunnet. Vi fikk en skoglovgivning som sikret en faglig skolert veiledningsetat og positive virkemidler for å sikre de langsiktige investeringene. Det viktigste virkemidlet var skogkulturavgiften – senere utvidet og benevnt investeringsavgift, nå skogfond, som instituerte en pliktig avsetning ved avvirkning for først og fremst å sikre de langsiktige investeringene for våre etterkommere.

 

Etter hvert ble skogoppsynet en gjennomgående offentlig etat ledet av Landbruksdepartementet ved Skogdirektørembetet, som var etablert alt i 1875. På fylkesplanet ble arbeidet ledet av en fylkesskogsjef beskikket i statsråd. Fylkesskogsjefens disposisjoner ble ledet og kontrollert både av departementet og et valgt fylkesskogråd på fem medlemmer. På kommunenivå ble det på samme måten ansatt faglig skolerte herredsskogmestere og valgt lokale skogråd. Distrikter der skogen hadde relativt liten betydning, ble samordnet slik at én funksjonær betjente flere kommuner.

 

I løpet av det 20. århundre økte skogressursene; kubikkmasse og tilvekst ble mer enn fordoblet. Norge ble internasjonalt berømmet for sin skogpolitikk med etablering av en faglig godt utrustet offentlig veiledningsetat, utstyrt med smidige og positive virkemidler. Etaten var godt integrert i lokalsamfunnet og kjent for sin evne til samarbeid både med grunneiere og andre etater.

 

Landskogtakseringen, som ble etablert i 1917 for å følge utviklingen i skogen, var den første omfattende nasjonale skogregistreing i verden bygget på matematisk statistikk, noe som har gitt grunnlag for å følge utviklingen av skogressursene med stor og ønsket nøyaktighet.

 

I 50- og 60-årene bygget skogeiersamvirket opp en fagtjeneste som ble et viktig supplement og en samarbeidspartner med den offentlige veiledningstjenesten.

 

Fra midten av 1980 skjedde det en forandring. Skogpolitikken ble gradvis forandret og svekket. I 90-årene ble det gjennomgående skogoppsynet foreslått oppløst. Etaten på fylkesplanet skulle inkorporeres i fylkesmannsembetet, og herredsskogmestrene skulle bli kommunale saksbehandlere. Skogeierorganisasjonene hadde ingen merknader. Dette skjedde omtrent samtidig som Svenske Skogsägares Riksförbund og den svenske skogsindustrien innstendig anmodet Riksdagen om en fortsatt satsing på Skogsstyrelsen, som er det svenske gjennomgående skogoppsynet.

 

Resultatet av omorganiseringen er nedslående. På fylkesnivå har den skogbruksfaglige profil nærmest blitt utradert. Personer uten fagkompetanse og administrativ erfaring er blitt ledere. Fagkunnskapen, effektiviteten og den faglige integriteten er blitt sterkt svekket. På kommunenivå er herredsskogmestrene blitt kommunale saksbehandlere til fortrengsel for arbeidet med den langsiktige ressursforvaltningen. Norge er nå det eneste land blant dem vi kan sammenligne oss med, som ikke har et gjennomgående offentlig skogoppsyn.

 

Lavkonjunkturene i skogbruket omkring årtusenskiftet har ført til at skogeierforeningene har redusert sin fagtjeneste. Funksjonærene ute i distriktene er nå i hovedsak opptatt med tømmeromsetning, avvirkning og inntransport av tømmer. De langsiktige investeringene i skogkultur er blitt forsømt. Det er til og med blitt drevet en uansvarlig og ikke faglig basert agitasjon som har ført til at enorme arealer, som er avvirket under forutsetning av planting, ligger uplantet eller er blitt plantet med for lavt plantetall per dekar. Investeringene i planting er redusert fra 70-80 millioner til 20 millioner planter per år på landsbasis. Den langsiktige konsekvensen er at skogressursene i løpet av vårt århundre kan bli redusert slik at skogen går over til å bli en utslippssektor hva angår klimagasser. Resultatet er at skogbruket er i ferd med å bli lite troverdig som en klimapositiv næring.

 

Den forrige landbruksministeren tok grep ved å styrke skogfondsordningen for å favorisere de langsiktige investeringene. Skogeierforbundet har gitt sin tilslutning. Skogeierforeningene, som er omorganisert til skogeierandelslag, har imidlertid fortsatt sin kortsiktige og monopolbaserte shoppingvirksomhet utviklet de siste årene, som hindrer opptrapping av planteproduksjonen, og har bidratt til en svekket frø- og planteforsyning. Det ser ut til at de ser sin virksomhet som en kortsiktig forretning, med skogeierne, skogsentreprenørene og planteskolene som motparter i stedet for samarbeidspartnere i en verdiskapningskjede. Det må være lovlig å hevde at de bevisst eller ubevisst saboterer landbruksministerens initiativ.

 

Gjennom 30 år har jeg gjennom ca 500 foredrag og artikler påpekt skogbrukets muligheter i klimasammenheng. Skogeierandelslagene har vist liten eller ingen interesse for dette arbeidet. En erfaren journalist ,”Matti” Mathiesen i Gudbrandsdølen, satte ord på problemet: ”Jeg har hørt og lest dine betraktninger mange ganger og finner ingen faglige eller logiske feil. Men du har et troverdighetsproblem. Dine argumenter må være et næringspolitisk gullegg servert på et sølvfat. Og da er det vanskelig å forstå at denne saken ikke har interesse hos de som bør representere skogeierne”. Da Stortinget behandlet Skogmeldingen i 1999 pekte omtrent alle representantene (ca 20) som hadde ordet, på at skogbruk er en effektiv mulighet for å stabilisere klimaet.

Etter min mening har skogbruket selv mye av skylden for at forståelsen for at godt skogbruk og bruk av trevirke som klimavirkemiddel er forsinket her i landet. Jeg er nå redd for at skogbruket også skal undergrave forutsetningen for at denne næringen er en klimapositiv sektor. I forbindelse med Kyotoavtalen ble det argumentert med at det langsiktige skogbruket ikke kunne krediteres for skogreisning, fordi et ustabilt nasjonalt regime kunne redusere skogressursene igjen. Vi er i ferd med å bli et slikt regime.

 

Skogoppsynsmodellen fra 90-åra har ikke fungert. Norge har over 100.000 små og store skogeiere. Mens en god del av skogeierne tidligere hadde skogskole eller skogkurs på landbruksskolene, har mange av de som nå overtar relativt betydelige skogeiendommer ingen eller meget liten skogbruksfaglig bakkgrunn, noe som også går ut over den langsiktige ressursforvaltningen. Norge er i ferd med å innta en posisjon der man ikke kan hevde at vi driver et klimapositivt skogbruk. Men på grunn av skogbrukets langsiktige karakter er det imidlertid ikke for sent å snu.

For å sikre en troverdig skogforvaltning både nasjonalt og internasjonalt, ikke minst av hensyn til Norges posisjon i de globale klimaforhandlingene, må vi ha en nasjonal handlingsplan og en nasjonal faglig ledelse, som selvsagt også må ha et nært samarbeid med skogeierne og lokale myndigheter. Jeg foreslår derfor følgende skisse:

Skogoppsynet får en sentral ledelse med et styre på riksplan; den samme modellen som i Sverige. Landet deles inn i et visst antall regioner/fylker med en faglig og administrativ leder og et valgt region/fylkesskogråd. Videre deles regionene inn i et visst antall distrikter/kommuner med valgte lokale skogråd for å ta seg av lokalforvaltningen.

 

Jeg antar at organisasjonen vil kreve ca 300 personer. Med lønn og infrastrukturkostnader vil dette ha en samlet kostnad på ca 300 millioner. Ved den tidligere overføring av skogoppsynet til kommunene og fylkesmennene ble disse tilført ressurser av tilsvarende størrelsesorden. Det bør forhandles om beløpet for tilbakeføringen. En slik etat vil sikre troverdighet for at skogbruket er en viktig og stabil faktor for å redusere framtidig drivhuseffekt. Hvis vi bruker mitt minste overslag angående kvotepris og mulig CO2-binding, vil dette ha en nasjonal verdi på minst 6 milliarder kroner. En vesentlig del av dette bør tilkomme skogeierne og skogkommunene som virkemiddel for å sikre og øke CO2-bindingen både i skogen og ved bruk av trevirke som bioenergi og byggematerialer med videre. Kostnadene ved en framtidig administrasjon som sikrer både ressursoppbyggingen i skogbruket og en troverdig klimapolitikk vil utgjøre maksimum 5 % av klimaverdien.

 

Norge bør presentere et slikt opplegg i forbindelse med en ny klimaavtale som sannsynligvis blir forberedt i København våren 2009. Sammen med andre tiltak vil Norge, i likhet med Sverige, innenfor eget territorium kunne bli klimanøytral innen 2050.

I forkant av de internasjonale klimaforhandlingene i København bør norsk skogbruk avklare sin posisjon. Jeg foreslår derfor at det arrangeres et symposium med relevante aktører allerede i høst eller vinter. Man bør så anmode om en ”Work Shop” i forkant av klimaforhandlingene, helst i samarbeid med de andre nordiske land for å fokusere på det nordiske skogbrukets muligheter i klimasammenheng. Samtidig må vi vise våre muligheter for å etablere et troverdig system både hva angår langsiktig ressursforvaltning og mulighetene for å følge opp med kontrollerbare registreringer av utviklingen (transperancy), noe som er meget viktig for å oppnå internasjonal aksept.

 

 

 

 

YournameCom © 2007 • Privacy Policy • Terms of Use

www.andreasfinstad.no